15. Observatøreffekten

Ved å oppsummere det ovennevnte kan man formulere den såkalte Observatøreffekten:

Observatørens bevissthetstilstand (hans tro, overbevisninger, ønsker, følelser, tanker og det språklige verdensbildet som støtter dem) bestemmer den virkeligheten han observerer.

Ulike observatører har ulik virkelighet. Verdensbildet som er forankret i observatørens bevissthet, det vil si hans persepsjonsmønster, er primært i forhold til virkeligheten og bestemmer den, og dermed hele hans, observatørens, liv. Observatøren – det er hver og en av oss, ethvert menneske, enhver bærer av bevissthet. Hvis observatørens verdensbilde endres, endres også hans virkelighet. Det gir ingen mening å krangle om hvilken virkelighet som er mer virkelig, eller hvilket verdensbilde som er mer riktig. Det gir bare mening å finne ut av om Du er lykkelig i Ditt verdensbilde og den virkeligheten det skaper, eller ikke.

Ulike observatører har ulik virkelighet. Men hvorfor oppfatter vi likevel i det store og hele virkeligheten på en lignende måte, hvorfor kan vi snakke om visse ting som er felles for alle som objektivt eksisterende, likt oppfattet av alle, og dessuten bygge et helt system av samfunnsrelasjoner på dette grunnlaget: produksjon, økonomi, rettsvesen, statlige og sosiale institusjoner? Fordi vi har et grunnleggende

språklig verdensbilde, der en stol er en stol, et bord er et bord, et skap er et skap (selv om det med staten og økonomien allerede er mer komplisert). Språket gjør det mulig for oss å forstå hverandre, bli enige om noe og samhandle effektivt – ikke engang på nivået av informasjonsoverføring, men på selve skapelsesnivået av den kollektive virkeligheten – takket være språket utskiller vi, det vil si former, fra den kvantemekaniske suppen av alle mulige tilstander i verden et forståelig bilde av vår virkelighet.

Men hva skal vi gjøre hvis vi plutselig oppdager at vårt verdensbilde, vårt mønster for virkelighetsoppfatning, ikke gjør oss lykkelige? Hvis vi på grunn av det er tvunget til å kjempe mot hverandre og mot naturen for vår egen overlevelse, hvis vi lider, blir syke og dør? Hvis vår kollektive virkelighet er blitt en lidelsesfabrikk, som vi leverer stadig nye generasjoner av våre barn til? Og dessuten, vi som samfunn har allerede godtatt dette som en norm, og nå – i skoler og universiteter – studerer vi ganske enkelt lovene for «objektiv virkelighet», og forankrer i bunn og grunn dette bildet av en for oss fremmed og i enhver forstand farlig omgivende virkelighet, hvor hvis ikke naturen, så økonomien, politikken, konkurrenter, en militær fiende, masseødeleggelsesvåpen, feil ernæring, en ransmann, en galning, sykdom, en legefeil, dårlige myndigheter, en ulykke og aldring – uansett vil drepe oss? Hva skal vi gjøre med alt dette? Hvordan endre sitt verdensbilde, sitt persepsjonsmønster?

Til å begynne med – å ønske det. For på kvantenivå oppfyller ønskene seg selv. Å ønske å endre sine trosforestillinger og overbevisninger om den «objektive virkeligheten som eksisterer uavhengig av oss». Å erkjenne sannheten om at vi er gisler (les «slaver») av denne Troen, å begynne å nevne ved navn de følelsene, de emosjonene som sprang ut av denne Troen og vanligvis behersket oss: erkjenne frykt, krenkelser, skyld, sinne, skammen over egen ubetydelighet; erkjenne de ønskene som, ut fra vår Tros innstillinger, på samme måte som emosjonene behersket oss og allerede gikk over i kategorien avhengigheter – fråtsing, begjær, usedelighet, kinomani, lidenskap for underholdning, avhengighet av penger og ytre komfort, griskhet, streben etter profitt og nytelse for enhver pris, avhengighet av kaffe, av søtsaker, av ulike typer sentralstimulerende midler og energidrikker, ønsket om overlegenhet over andre, streben etter makt, den evige jakten på syndebukker og en ytre fiende...

Og når Du erkjenner at den nåværende tingenes tilstand er unormal. Når ønsket om å endre dette styrkes i Deg. Når Du har prøvd alt – fra psykoterapi, affirmasjoner, visualiseringer, meditasjoner, NLP-metoder og motivasjonstrening fra berømte guruer til transurfing, ayahuasca, sopp og riktig intensjonssetting, og... oppdager at alt dette ikke fungerer, eller har en begrenset virketid og til slutt resulterer i tilbakeslag, fiaskoer og emosjonell utbrenthet av like stor styrke og motsatt fortegn, da vil Du si Deg enig i at det ville vært bedre om Gud fantes, og bedre om Han var en som ikke søker vår tilbedelse, men

hjelper oss til selv å bli skapere av vår virkelighet, det vil si å mestre vårt eget verdensbilde, å mestre evnen til å endre vårt persepsjonsmønster.

Det er til dette vi trenger Gud. Ikke for å beskytte oss mot farer og overøse oss med goder, men for å lære oss å mestre vår bevissthet, vår sannelig guddommelige bevissthet, å skape vår virkelighet bevisst. Vi skaper den jo uansett – hvert sekund, hvert øyeblikk – enten vi er bevisste på det eller ikke. Men Gud kan lære oss hvordan vi gjør dette bevisst. Gud kan hjelpe oss med å endre vårt persepsjonsmønster, å tre ut av offertilstanden og inn i tilstanden som en bevisst Skaper av sin verden.

Du vil spørre: Hvorfor gjorde Han ikke dette før? Hvorfor dømte Han oss overhodet til denne opplevelsen av lidelse, frykt og kamp for overlevelse, hvis alt dette bare var en tro, en tro på en objektiv virkelighet, og dette kan endres? Alt er veldig enkelt, for en slik Gud fantes rett og slett ikke; jeg minner om at Gud er en kollektiv tro, og vi som menneskehet bar frem og fødte en slik Gud nettopp som et resultat av våre lidelser og vår frykt og kamp for overlevelse.

Gud er toppen av vår bevissthets evolusjon, Dette Er Vårt Samlede Høyeste Potensial. Og etter hvert som vi har tilbakelagt vår evolusjonære vei, har vår Gud som en kollektiv tro også utviklet seg – til å begynne med var dette bare en Høyere Kraft, deretter deler denne Kraften Seg Selv i to, og det oppstår Godt og Ondt, fristelse, synd,

Lov og Straff for manglende overholdelse, deretter dannes det på en av polene et Bilde av All-tiltrekning, Høyeste Guddommelige egenskaper og Høyeste Nytelse, og til slutt fremtrer Guddommelig Kjærlighet og Høyere Forstand, så Altomfattende at Gud Selv ofrer Seg Selv for å kjøpe oss fri fra slaveriet (et slaveri som var nødvendig for vår tilblivelse), slaveriet under den dualistiske bevissthet og slaveriet under den materielle virkelighet.

Vi forandret oss – og vår tro forandret seg, vår Gud forandret seg. Og nå kjøper Han oss ikke bare fri med Sitt Eget Offer fra den tidligere troens slaveri, men Han lærer oss selv å være guder, å være Kjærlighet, å elske betingelsesløst og å skape Selve Kjærligheten.

Kristus er enighetens punkt, og vår måte – båret frem av kollektiv tro og de helliges anstrengelser – til å endre vårt individuelle og kollektive verdensbilde, vårt persepsjonsmønster. En måte å mestre seg selv på. Vår måte å bli bevisste skapere av universet på. Av hele skaperverket. Av Selve Bevisstheten, som frembringer hele skaperverket fra Seg Selv.

Dette er hva det betyr å være Gud – å skape Seg Selv ut fra Seg Selv, å skape Bevissthet ut fra Bevissthet. Vi er den Kollektive Gud. Og akkurat nå blir vi Ham.

Og Kristus, som forbereder dette arbeidet som de helliges Kollektive Gud, de som har viet seg til Hans skapelse, gjør

oss alle til guder, og kjøper oss fri fra tidligere trosformers slaveri og den dualistiske erfaringen, slik at vi kan bli deler av Den Ene Guds Legeme, idet Han hjelper oss å gjenvinne helheten og forener i oss den dualistiske bevissthetens poler – Gud og menneske, Det Maskuline og Det Feminine, oppe og nede, fortid og fremtid – i et nytt tredje, i Kjærlighet. En Kjærlighet Som aldri begynte og aldri skal opphøre å være. En Absolutt, Betingelsesløs, Evig Kjærlighet. Hvor...