20. Taa-Haa

1Ta Ha

2Vi har ikke åpenbart Koranen for deg for å gjøre deg ulykkelig

3men som påminnelse for den som frykter Gud

4og som åpenbaring fra Ham, som skapte jorden og de høye himler

5Den Barmhjertige sitter i ro på tronen

6Ham tilhører alt i himlene og på jord, det som derimellom er, og det som er under jorden

7Tal bare høyt, for Han kjenner det hemmelige selv om det er godt skjult

8Gud, det er ingen gud unntatt Ham. Hans er de vakreste navn

9Har du hørt beretningen om Moses

10Da han fikk se en ild, sa han til sitt husfolk: «Bli her! Jeg har oppdaget en ild. Kanskje jeg kan hente varme fra den, eller jeg kan finne ledelse ved ilden.»

11Da han gikk frem til den, lød en stemme: «Moses

12Jeg er Herren! Ta av deg sandalene! Du er i den hellige dal Tuwa

13Jeg har utvalgt deg! Så lytt til det som blir åpenbart

14Jeg er Gud. Det er ingen gud unntatt Meg. Så tjen Meg, og forrett bønnen til Min ihukommelse

15Timen kommer. Men Jeg holder den skjult en stakket stund, så enhver kan belønnes etter sin innsats

16La ikke noen holde deg tilbake fra den, som ikke tror på den, og som følger sine egne lyster, så du ikke går til grunne

17Men hva er det du har i din høyre hånd, Moses?»

18Han svarte: «Det er min stav. Jeg støtter meg på den, og slår ned løv med den til småfeet, og jeg har også andre anvendelser for den.»

19Han sa: «Kast den, Moses!»

20Så kastet han den, og se, den ble til en buktende slange

21Han sa: «Grip den, og frykt ikke! Vi skal gjøre den slik den var

22Og stikk hånden din under armen, og du vil ta den frem igjen hvit, men uskadd. Dette som et annet jærtegn

23for å vise deg noen av Våre større tegn

24Gå til Farao! Han har vist seg oppsetsig.»

25Moses svarte: «Herre, gjør mitt bryst åpent for oppgaven

26og gjør mitt oppdrag lett for meg

27Løs mitt tungebånd

28så de må forstå min tale

29Og gi meg en medhjelper blant mine

30Aron, min bror

31Gi meg kraft og styrke ved ham

32Knytt ham til mitt oppdrag

33så vi kan prise Deg storligen

34og komme Deg stadig i hu

35Du holder øye med oss.»

36Han sa: «Du får din anmodning oppfylt, Moses

37Og Vi har vist deg Vår gunst en gang før

38da Vi gav din mor denne inspirasjon

39’Legg ham i kassen og kast den i floden! Floden vil føre ham til bredden, så en fiende både av Meg og ham kan ta vare på ham.’ Og Jeg sendte over deg Min kjærlighet, at du skulle formes for Mine øyne

40Da din søster kom gående, og sa: ’Skal jeg vise dere til noen som kan ta seg av ham?’ Så brakte Vi deg tilbake til din mor, så hun kunne tørke tårene, og ikke sørge. Så drepte du et menneske, og Vi reddet deg ut av elendigheten. Og Vi utsatte deg for andre prøvelser. Mange år tilbrakte du blant Midians folk. Så kom du hit, Moses, som bestemt var

41Jeg har utvalgt deg for Min tjeneste

42Gå derfor, du og din bror, med Mine jærtegn! Og bli ikke trett av å komme Meg i hu

43Gå til Farao! Han har vist seg oppsetsig

44Tal rolig og mykt til ham, kanskje lar han seg formane eller kommer i frykt.»

45De svarte: «Herre, vi er redd for at han forgriper seg på oss, eller slår seg helt vrang.»

46Han sa: «Frykt ikke! Jeg er med dere, og Jeg hører og ser

47Så gå til ham og si: ’Vi er utsendinger fra din Herre! Send Israels barn med oss, og plag dem ikke. Vi er kommet til deg med et jærtegn fra Herren! Fred være med den som følger ledelsen

48Det er blitt åpenbart for oss at straffen rammer den som holder den for løgn og vender seg bort.’»

49Farao sa: «Og hvem er så deres Herre da, Moses?»

50Han svarte: «Vår Herre er den som gav alt sin skapning, og deretter gav ledelse.»

51Farao sa: «Og hva med de henfarne slektledd?»

52Han svarte: «Beskjed om dem finnes hos Herren i en Bok. Herren feiler ikke, og glemmer ikke

53Han som gjorde jorden til et leie for dere, laget veier på kryss og tvers, og sendte vann fra oven, hvorved Vi lar planter av ulike slag komme frem

54Så spis, og beit deres fe! I dette er sannelig jærtegn for dem som har fornuft

55Av jord har Vi skapt dere, og til den lar vi dere vende tilbake, og av den skal Vi la dere stå frem en gang til.»

56Og Vi viste Farao alle Våre jærtegn. Men han forkastet dem som løgn, og avslo

57Og han sa: «Moses, du er kommet til oss for å fordrive oss fra vårt land med din trolldom

58Vi skal sannelig vise deg tilsvarende trolldom! Fastsett et møte for oss begge, som ingen av oss må misligholde, og et passende sted!»

59Moses sa: «Tiden skal være festdagen, og folket må samles tidlig på dagen.»

60Så trakk Farao seg tilbake, og sanket i hop sine kunster og knep. Derpå kom han

61Moses sa til dem: «Ve dere! Dikt ikke opp løgn mot Gud, så Han tilintetgjør dere ved en straffedom! Den som oppdikter løgn, kommer alltid til kort.»

62De drøftet saken med hverandre og holdt hemmelig råd

63Farao tok ordet: «Disse to er utvilsomt trollmenn, som vil fordrive dere fra deres land ved trolldommen sin, og gjøre det av med deres utmerkede profesjon

64Sank i hop alle deres kunster og knep, og stig frem på rad. Den som vinner i dag, skal det visselig gå godt!»

65De sa: «Skal du kaste, Moses, eller skal vi kaste først?»

66Han svarte: «Nei, kast dere.» Og sannelig, det så ut for ham som om deres taustumper og staver fór omkring ved trolldommen deres

67Og Moses kjente frykt i sitt indre

68Men Vi sa til ham: «Vær ikke redd! Du er ovenpå

69Kast det du har i din høyre hånd, og det vil sluke alt de har laget i stand. For det de har laget i stand er bare trolldomskunster, og en trollmann går det ikke godt, hvor han enn ferdes.»

70Og trollmennene kastet seg ned i ærefrykt, og sa: «Vi tror på Arons og Mose Herre.»

71Da sa Farao: «Tror dere på ham før jeg har gitt tillatelse? Så han er deres læremester som har lært dere trolldom! Jeg skal sannelig hugge av hender og føtter i kryss på dere, og derpå korsfeste dere på palmestammer. Dere skal sannelig få vite hvem av oss som er hardest, og mest vedholdende når det gjelder straff!»

72De svarte: «Vi kan ikke gi deg fortrinn fremfor det vi har sett av klare bevis, fremfor Ham som har skapt oss! Treff avgjørelse slik du vil. Du avgjør bare livet på jorden

73Vi tror på vår Herre, at Han må tilgi våre feiltrinn, og det du har tvunget oss til av trolldom. Gud er best og mest vedvarende.»

74Den som trer frem for Herren som synder, har helvete i vente, hvor man verken kan leve eller dø

75Men den som trer frem for Ham som troende, og som har levd rettskaffent, disse når de høyeste stadier

76Edens haver, hvor bekker sildrer, og her skal de være og bli. Dette er deres lønn, som renser seg

77Vi inspirerte Moses: «Dra av gårde nattestid med mine tjenere, og lag en tørr vei for dem gjennom havet! Frykt ikke å bli innhentet, og vær ikke redd.»

78Farao forfulgte dem med sin hær, men de ble oppslukt av havet

79Farao førte sitt folk vill, og ledet dem ikke rett

80Israels barn, Vi reddet dere fra deres fiende! Og Vi sluttet pakt med dere på fjellet Sinais høyre side, og sendte manna og vaktler til dere

81«Spis av det gode som vi har sendt dere til underhold, men overdriv ikke deri, så dere rammes av Min vrede. Den som rammes av Min vrede, havner i avgrunnen

82Men Jeg viser tilgivelse mot den som angrer og tror og gjør det rette, og så finner ledelsen.»

83Han sa: «Hva har fått deg til å haste av sted, Moses, bort fra ditt folk?»

84Han svarte: «Folket følger mine spor. Jeg hastet hen til Deg, Herre, for at Du skal bli tilfreds.»

85Han sa: «Vi har satt ditt folk på prøve i ditt fravær, og samaritaneren har ført dem på gale veier.»

86Og Moses vendte tilbake til sitt folk, sint og bedrøvet, og sa: «Mitt folk, har ikke Herren gitt dere et vakkert løfte? Falt den fastsatte tid dere lang? Eller ville dere at Herrens vrede skulle ramme dere, siden dere har brutt det dere lovte meg?»

87De svarte: «Vi har ikke brutt det vi lovte deg på eget initiativ, men vi var nedlesset av byrden av folkets smykker, og så kastet vi dem inn i ilden. Det gjorde samaritaneren også.»

88Og han brakte ut for dem en brekende kalvefigur, og de sa: «Dette er vår gud og Mose gud! Han har bare glemt ham!»

89Så de da ikke at den ikke kunne svare på tiltale, og at den verken kunne gjøre dem skade eller gagn

90Og Aron hadde tidligere sagt til dem: «Mitt folk, dette er bare en prøve for dere. Deres Herre er den Barmhjertige! Så følg meg, og vær lydige mot min ordre.»

91Men de svarte: «Vi vil holde oss til den til Moses kommer tilbake til oss.»

92Da sa Moses: «Hør Aron, hva hindret deg, da du så dem slå inn på gale veier, i å følge meg

93Har du vært ulydig mot min ordre?»

94Han svarte: «Kjære bror, slipp skjegget og hodet mitt! Jeg var redd du ville si: ’Du har splittet Israels barn, og ikke passet på det jeg sa.’»

95Moses sa: «Og hva har du å si, samaritaner?»

96Og han svarte: «Jeg har sett hva de ikke kunne se. Jeg tok opp en håndfull jord fra Sendebudets spor, og strødde den utover. Det var en tanke som kom over meg.»

97Da sa Moses: «Forsvinn! Det skal være din lodd i livet å rope ut: ’Ikke rør meg.’ Et møte forestår deg som du ikke kan unndra deg. Se på din gud som du så ivrig holdt deg til! Vi skal brenne den opp, og så strø dens aske på havet

98Deres Gud er Gud alene, uten Ham finnes ingen gud! Han omfatter alt i sin visdom.»

99På denne måten forteller Vi deg beretninger fra forgangne tider, og Vi har gitt deg en formaning fra Oss

100Den som snur seg bort fra den, vil få en byrde å bære på oppstandelsens dag

101og for alltid vil de være under den. Det er en sørgelig byrde for dem på oppstandelsens dag

102På den dag det støtes i basunen, samler Vi synderne

103vilt stirrende, mens de hvisker til hverandre: «Vi var da bare en ukes tid i graven?»

104Vi vet godt hva de vil si. De mest eksemplariske i sin levemåte sier: «Vi var der bare en dags tid.»

105De spør deg om fjellenes skjebne, svar: «Herren vil pulverisere dem helt

106og etterlate dem som en eneste slette

107uten bølger eller ujevnhet.»

108På denne dag følger de oppstandne utroperen som ikke godtar krokveier. Stemmene dempes ydmykt fremfor den Barmhjertige. Du hører bare subbingen av nakne føtter

109På denne dag nytter det ikke å legge inn godt ord for noen, med mindre den Barmhjertige går med på det, og da i ordelag som Han er tilfreds med

110Han vet hva som foreligger før dem, og etter dem, men de kan ikke mestre det med sin kunnskap

111Ansiktene bøyer seg ydmykt frem for den Levende, den Evige. Den som bærer uretts skyld kommer til kort

112Men den som lever rettskaffent, og er troende, skal ikke frykte urettferdighet eller tilsidesettelse

113Således har Vi åpenbart den som en arabisk Koran. I den har Vi snudd og vendt på advarslene, så menneskene må vise gudsfrykt, eller at den må skape ettertanke hos dem

114Opphøyet er Gud, Kongen, den Sanne! Ha ikke hastverk med Koranen til dens åpenbaring til deg er fullbyrdet, og si: «Herre, la meg tilta i visdom!»

115Vi gjorde fordum en avtale med Adam. Men han glemte. Vi fant ikke hos ham fasthet

116Da Vi befalte englene: «Fall ned for Adam,» kastet alle seg ned, unntatt Iblis. Han nektet

117og Vi sa: «Adam, dette er en fiende for deg og din hustru. La ham ikke drive dere ut av paradisets have, så du blir ulykkelig

118For der trenger du verken å føle deg sulten eller naken

119verken tørst eller under solens brann.»

120Så hvisket Satan til ham: «Adam, skal jeg vise deg til evighetens tre, og en maktstilling som ikke forringes?»

121Og begge spiste av det. Så ble deres kjønn klart for dem, og de begynte å feste på seg av havens løv. Adam var ulydig mot Herren, og kom på villstrå

122Men så utvalgte Herren ham, vendte seg mot ham i nåde og gav ham ledelse

123Han sa: «Kom dere ned herfra begge to, alle, og dere mennesker skal være hverandres fiender! Men det vil komme ledelse fra Meg, og den som følger Min ledelse, farer ikke vill og blir ikke ulykkelig

124Men den som vender seg bort fra Min formaning, vil få et liv i trengsel, og på oppstandelsens dag vil Vi oppvekke ham blind.»

125Han vil spørre: «Herre, hvorfor har Du oppvekket meg blind, jeg som var seende?»

126Og Han vil svare: «Slik er det. Vårt ord kom til deg, og du glemte det. Slik blir du i dag glemt.»

127Slik belønner Vi de lettsindige, som ikke tror på Herrens ord. Straffen i det hinsidige er ytterst streng, og varig

128Er det ikke en pekepinn for menneskene hvor mange slektledd vi har latt gå til grunne før dem, på hvis boplasser de nå kan vandre omkring? I dette er sannelig jærtegn for dem som har fornuft

129Om det ikke forelå et ord fra Herren, og en fastsatt frist, ville det tilsvarende vært iverksatt

130Bær med tålmod det de sier, og lov og pris Herren før solens oppgang og dens nedgang. Lov og pris Ham i nattetimene og ved dagens grenser, så du må være velbehagelig

131La ikke dine øyne dvele ved det Vi lar noen nyte, som pryd for jordelivet, for derved å sette dem på prøve. Herrens underhold er bedre, og mer varig

132Pålegg dine å forrette bønnen, og vær selv vedholdende i den. Vi ber ikke deg om underhold. Det er Vi som underholder deg! Det endelige utfall er til gudsfryktens gunst

133Folk sier: «Hvorfor bringer han oss ikke et tegn fra sin Herre?» Har de ikke fått klar beskjed om det som står på de gamle skriftblader

134Hadde Vi utslettet dem ved en straffedom før profeten, ville de visselig sagt: «Herre, hvorfor sendte Du oss ikke et sendebud, så vi kunne fulgt Ditt ord før ydmykelse og skam rammet oss?»

135Si: «Alle venter, så vent også dere. Dere vil få vite hvem som sogner til den strake vei, som er på rett vei!»