12. Intern dialog (del to)

...Når Mexicos sjamaner stanser den indre dialogen «fra den onde» i sitt hode, åpenbarer det seg for dem et verdensbilde som mennesket hadde før «syndefallet», før inntakelsen av frukten fra treet til kunnskap om godt og ondt, det vil si før innføringen av et dualistisk verdensbilde i menneskets bevissthet, som deler virkeligheten opp i motsetninger: godt/ondt, svart/hvitt, dårlig/godt, stort/lite, mannlig/kvinnelig, smerte/nytelse, Gud/djevel… I bunn og grunn er den indre dialogen «fra den onde» i Ditt hode en måte å opprettholde det dualistiske verdensbildet på, som er så vant for oss og nokså komplekst organisert. Verdensbildet som åpenbarer seg for sjamanene som et resultat av å stanse denne indre dialogen, er svært enkelt – mennesket ser de opprinnelige energiene og oppfatter alt med et barns uskyldige blikk: alt bare er, og det er alt – det finnes ikke dårlig eller godt, det finnes ikke godt og ondt, alt bare er – noe kan spises og gi metthet, noe beveger seg og fanger oppmerksomheten, man kan leke med det og utforske det. Noe mer eksisterer rett og slett ikke i verden. Slik levde Adam i paradis. Slik lever for øvrig pirahã-stammen i Amazonas den dag i dag. Etter å ha smakt det dualistiske verdensbildet fra treet til kunnskap om godt og ondt, skiller Adam i sin oppfatning Seg Selv fra Gud. Nå er Gud, i menneskets bevissthet, en stadig voksende Storhet, og mennesket er et vesen som blir stadig mer bevisst sin egen ubetydelighet (overfor Gud og universets velde). Og en slik oppfatning fører uunngåelig til frykt, skam, smerte og lidelse, på den

ene siden, og til ulike måter å beskytte seg mot dette på, på den andre. Slik foregår bevissthetens evolusjon, det språklige verdensbildet utvides: ordforrådet øker, og dermed berikes også mangfoldet av fenomener som mennesket er i stand til å oppfatte og føle med, idet det ut fra den opprinnelige virkelighetens kvantesuppe ikke bare danner (utskiller) en materiell virkelighet som brer om seg i sitt mangfold, men også sin sjels rike følelsesverden samt en flerdimensjonal åndelig virkelighet. Til slutt oppdager det tenkende mennesket lidelsens og smertens natur og begynner å søke etter måter å overvinne denne smerten på, tre ut over dens grenser for å øke nytelsen, velværet. Slik oppstår sjamanisme, magi, religion, vitenskap. Sjamanene søker å kvitte seg med det dualistiske verdensbildet i menneskets hode og bringe det tilbake til enkelhet og forening med naturen; magikerne – å forhandle med disse naturkreftene; vitenskapen – å underlegge seg dem, uten å gi avkall på dualiteten, men tvert imot ved maksimalt å utvikle og utnytte det dualistiske sinnets bragder; religionen kaster ut troens broer for oss til forening med den Storhet som det dualistiske sinnet skilte fra oss og kalte en Høyere kraft, Gud. Å gi avkall på det dualistiske verdensbildet og vende tilbake til menneskehetens opprinnelige, uskyldige barndom, eller å fortsette å bruke det dualistiske sinnet for å beskytte seg mot frykten det selv har skapt, eller å styrke sin Tro på en adskilt Høyere kraft som eksisterer i den andre enden av bevisstheten – det er opp til Deg, Min venn. Vi tilbyr derimot en vei ut av dualiteten og inn i trialiteten, inn i Den Ene

Skaperens Bevissthet, hvor polene i den dualistiske bevisstheten – svart og hvitt, mørke og lys, ubetydelighet og Storhet – forenes i Deg til Verdens Ene Regnbue, og Du anerkjenner Deg Selv som dens Skaper, dens Kollektive Skaper. Verdens Ene Regnbue. RadoMir.

Radomir – det er bevissthet. Skaperens Ene Bevissthet.