75. Al-Qiyaama

1Nei! Jeg sverger ved oppstandelsens dag

2og enhver sjel som irettesetter seg selv

3Tror mennesket at Vi aldri kan samle sammen hans knokler

4Jo, sannelig, Vi kan til og med forme hans fingertupper

5Mennesket vil fortsette et syndefullt liv

6og han spør: «Når kommer så oppstandelsens dag?»

7Når synet blendes

8og månen formørkes

9når sol og måne blir ett

10– denne dag vil mennesket si: «Hvor finnes tilflukt?»

11Nei! Det finnes intet fristed

12På denne dag blir oppholdsstedet hos Herren

13På denne dag får mennesket vite hva han har utrettet og hva han har forsømt

14Mennesket blir avklaring mot seg selv

15selv om han bringer sine unnskyldninger

16La ikke tungen løpe for å skynde på åpenbaringen

17Vår oppgave er dens sammensetning og dens fremføring

18Så når Vi resiterer den, så følg med i dens resitasjon

19Derpå er det Vår oppgave å utlegge den

20Nei, dere elsker det som iler hen

21og lar det hinsidige ligge

22På den dag finnes strålende ansikter

23som ser på Herren

24og på den dag finnes ansikter som er formørkede

25så man kunne tro at noe skrekkelig er over dem

26Nei, når sjelen kommer opp i halsen, og man sier

27«Hvem kan gjøre en besvergelse?»

28Og den døende forstår at det er avskjeden

29og snor bena om hverandre

30Denne dag går turen til Herren

31Ikke trodde han, og ikke bad han

32men han fornektet og snudde seg bort

33og gikk så hjem til sine med stolte steg

34Ve deg, ve

35Ja, ve deg, ve

36Tror mennesket at det overlates til seg selv

37Var det ikke en dråpe utstøtt sæd

38Så ble det det minste foster. Og Han skapte og formet

39og laget det til to sorter, mann og kvinne

40Skulle ikke Han være i stand til å gi de døde liv