Hva slags verden ønsker vi oss for barna våre?

Bildet vi bærer på

Se for deg verdenen du ønsker at et barn skal arve. De fleste ser noe som ligner dette: skoger som lever, byer stille nok til at man hører fuglene, og gater der et barn kan gå uten frykt. La oss ta året 2040 som et punkt ved horisonten. Det er ikke et løfte og ikke en prognose. Ingen vet hva det året vil bringe. Det er et bilde, og et bilde hjelper oss å velge hvilken vei vi går.

Denne artikkelen handler om den retningen. Den sier ikke at verden vil forandre seg innen en bestemt dato. Den inviterer deg til å stille et spørsmål som høres stort ut og viser seg å være personlig: hva slags verden ønsker vi oss for barna våre, og hva er én ting jeg kan gjøre for den i dag?

Levende skoger, stille byer, trygge barn

Ta bildet én del av gangen. Levende skoger kommer først, for skogene er nær pusten vår. Havene gir en svært stor andel av oksygenet på jorden, ofte anslått til omtrent halvparten. Resten kommer fra skoger, gressland og andre planter. Hvert pust et barn tar, rommer litt av det arbeidet. En levende planet er ikke et abstrakt ønske. Det er luften i et barns lunger.

Stille byer kommer som nummer to. Stillhet er ikke bare fravær av støy. Det er et sted der folk har tid til å legge merke til hverandre. Trygghet kommer som nummer tre. Det er det enkleste å si og det vanskeligste å bygge. Mange mener at et barn har det roligere der voksne ser etter ikke bare sine egne barn, men også etter hverandre.

Hvor en slik verden kommer fra

En slik verden leveres ikke av én beslutning på én dag. Den settes sammen av små ting folk gjør igjen og igjen: hvordan vi snakker til en nabo, hva vi takker for, hvor vi legger oppmerksomheten. Den verdenen bygges av det vi gjør hver dag.

Vi er rundt 8 milliarder på jorden. To mennesker har omtrent 99,9 prosent av DNA-et felles, en mye gjentatt påstand fra institutter som forsker på genomet. Luften er også felles. Vinden blander atmosfæren hele tiden, så luften du puster inn i dag, kan nylig ha vært over et annet kontinent. Et barn på den andre siden av planeten og ditt eget barn, din niese eller naboens sønn puster fra én og samme himmel.

Her er noen små skritt å begynne med:

• Si takk for pusten din én gang om dagen.
• Tilbring ett rolig minutt med et barn, borte fra skjermer.
• Legg merke til et tre i gaten din, og stå ved siden av det et øyeblikk.

Hvorfor begynne med takknemlighet

Det er rimelig å spørre hva ett minutt med pusting har med skoger og barn å gjøre. Ingenting, hvis vi venter at det skal plante trær. Noe, hvis vi spør hva det gjør for den som lever det. I en studie fra 2003 av Emmons og McCullough, publisert i Journal of Personality and Social Psychology, rapporterte folk som regelmessig skrev ned hva de var takknemlige for, oftere at de hadde det bedre enn kontrollgruppene. Det er et beskjedent resultat, og vi lover ikke mer enn det viser.

Mange tror at takknemlighet for pusten langsomt går over i omsorg for stedene pusten kommer fra. Det er ikke en bevist lov. Det er et håp, og en fornuftig grunn til å prøve.

En verden for barn er en retning, ikke en prognose. Vi går mot den med det vi gjør i dag.